I kveld må jeg bare skrive, fordi jeg sliter med å puste, jeg sliter med å la være å skrike av full hals, jeg sliter med å sove og jeg har et sinne som nesten ikke er til å bære.
Etter at min fine Heikegutt og jeg sto fram i Finnmarken, med deler av vår historie har jeg fått masse telefoner, mange SMS, mange meldinger på Messenger og Snap fra mennesker med grusomme historier om kamp mot et system som bare ikke fungerer. Folk kommer bort til meg på gata med sine historier og heiarop. Å herlighet hvor mange heiarop jeg har fått <3 Det er godt, men samtidig veldig vondt! Altfor mange deler vår historie!
Jeg skal skrive mer om vår sak senere, det kommer også mer i media, men jeg vil begynne med å dele noen generelle råd.
For alle oss med barn med spesielle behov er det viktig å kjenne til opplæringslovens § 5 om spesialundervisning. Selv om man ikke forstår alt, så er det viktig å lese gjennom denne.
Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) – Lovdata
Legg spesielt merke til § 5-4 siste ledd der det står følgende: «Tilbod om spesialundervisning skal så langt råd er, formast ut i samarbeid med eleven og foreldra til eleven, og det skal leggjast stor vekt på deira syn.» Svært, svært mange rektorer og PPT kontorer bryter dette punktet i loven! Svært mange!!
I tillegg er det viktig å melde inn når ditt barn ikke har det trygt og godt på skolen. Dette er selvsagt viktig for alle barn, men spesielt for de som trenger spesialundervisning. Fungerer ikke spesialundervisningen. Ikke nøl med å melde inn en 9a sak. Jeg skriver bare dette på mail til rektor med kopi til postmottak hos statsforvalteren. Noen kommuner og fylker har også en egen knapp på hjemmesiden du kan trykke på for å melde inn en slik sak. Du trenger ikke skrive mye, du kan også forklare ting muntlig til statsforvalteren. Skriv hvorfor ditt barn ikke har det trygt og godt på skolen. Kanskje vil ikke barnet på skolen? Da skriver du det!
Alle elever som skal ha spesialundervisning må ha en sakkyndig vurdering fra PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) fra kommunen eller fylket. PPT skal være et uavhengig organ….. Her sviktes det veldig ofte! PPTs rolle og tilknytning til kommune og fylke må derfor gjennomgås nøye! Bør de kanskje være underlagt statsforvalteren og hen stat selv? Det er viktig at du tidlig begynner å mase på kontaktlærer og rektor om at de må henvise ditt barn til PPT, enten med engang man opplever at noe ikke stemmer og barnet ikke får utbytte av undervisningen, eller at barn med kjente diagnoser henvises for å få laget ny sakkyndig vurdering for neste skoleår. Dette bør skolene sende til PPT senest i februar, helst i januar, skal du klare å få alt ferdig til nytt skoleår i august! Her svikter rektorene big time!
Det kan her være lurt å få en legeerklæring fra spesialisthelsetjenesten, ofte BUP, om hvilken diagnose ditt barn har. De kan også komme i klassen og observere og komme med en anbefaling på hva ditt barn trenger. Dette er veldig lurt å be om, da BUP og spesialisthelsetjenesten er mer uavhengig av budsjettene i kommune og fylke…..
Etter at PPT har skrevet sakkyndig vurdering, så skal rektor på skolen fatte et enkeltvedtak. Dette enkeltvedtaket skal si hvilken ekstra hjelp, dvs. spesialundervisning ditt barn skal ha. Dette skal være skrevet på en slik måte at det ikke skal være mulig å mistolke hvilken hjelp ditt barn skal ha. Ofte er dette dessverre noe uklart mambo bambo…. Da skal du be rektor skrive dette klarere og enklere!
Et enkeltvedtak kan klages på innen tre uker – da sender du klage til rektor med kopi til postmottak hos statsforvalteren. Hører ikke rektor på deg, så går klagen til statsforvalteren. Men, og dette er et viktig men – en kan hele skoleåret klage på gjennomføringen av enkeltvedtaket! Kanskje fungerer ikke ting slik som det var tenkt. Kanskje får ikke ditt barn det som er lovet pga. sykdom blant personell på skolen. Kanskje har ikke skolen den rette kompetansen. Ikke nøl – ta kontakt med statsforvalteren å be om hjelp!
Til slutt noen generelle råd:
Ikke bare ring til rektor og klag din nød. Pass på å få det skriftlig. Skriv en e-post til rektor, sett alltid postmottak i din kommune, eller fylke som kopimottaker, og be dem arkivere dette i mappa til ditt barn. Gjelder dette et enkeltvedtak eller en 9a sak, så avtale med statsforvalteren om du skal sette dem også på kopi for arkivering.
Dette med kopi til postmottak i din kommune, fylke eller statsforvalteren er veldig viktig! I slike saker kan man ikke stole på noen andre enn seg selv – dessverre! I tillegg har mange rektorer en svært travel hverdag, og kan rett og slett også glemme å få arkivert e-poster. Dette siste rådet bør du spre til så mange som mulig!!! Dette er viktig og det fungerer 😉
Er du i tvil om hva du skal gjøre, lurer du på hvordan ting henger sammen og forstår du ikke fagspråket til PPT eller rektor – ring statsforvalteren sporenstreks for å be om råd eller hjelp. Du ringer bare sentralbordet til statsforvalteren og ber om å få snakke med noen som jobber på oppvekst!
Til slutt vil jeg be alle rektorer, alle PPT ledere og ansatte om å se seg selv i speilet og stille seg selv følgende spørsmål: Jobber jeg for barnet beste? Eller gjør jeg det som er enklest for meg selv? Lar jeg meg påvirke av at jeg ikke liker noen barn og/eller foresatte? Ville du gjort det du gjør nå med ditt eget barn eller barnebarn? Lar jeg meg påvirke av rådmannen/kommunedirektørens mas om at budsjettet er trangt? Hvis det siste er tilfelle, så bør vi som er politikere få streng beskjed om at dette rammer de svakeste av våre barn. I tillegg bør det ikke være slik at det er kommune- eller fylkeskommuneøkonomi som avgjør hvilken hjelp som kan tilbys et barn som virkelig trenger det. Staten Norge kan tjene mye på å hjelpe barn tidlig, og ikke måtte bruke mange midler på dem gjennom NAV når de blir voksne. Det må derfor komme på plass bedre kompensasjonsordninger fra staten til kommuner og fylker for ressurskrevende barn i barnehager og skoler på alle nivå! Det må vi i Norge ta oss råd til – vi har rett og slett ikke råd til å la være!
Hilsen en mamma og en politiker, som ikke lenger kommer til å være redd for å blande egne personlige erfaringer med politikk. Jeg er først og fremst en mamma – en mamma som er skremt og sint!
Fra en som har arbeidet som spesialpedagog innen skolevrket-til deg vil jeg si-Kristin R:stå på 0g gå rettens vei om nødvendig.. Denne saken er helt bak mål– det er kun makt arroganse som ligger bak. En assistent som har fulgt eleven vil jo være en billigere løsning for kommunen enn å sette inn tolærere på eleven..Men Tana er jo kjent for å bruke skitne og useriøs fremgangs måter via vennskap innen skoleverket.
Spesialpedagog Gunvor Hirsti