Da er det endelig på tide å avsløre årets tema for pepperkakelavvoen.
Taadaaa….. Verdens første SU-HJELP-LAVVO ser dagens lys.
SU er den forkortelsen lærere og andre fagfolk bruker om spesialundervisning.
Årets lavvotema er med andre ord blodig alvor!!!
Flere har kanskje fått meg seg at dette året har vært preget av kamp for oss, en hard kamp, som tok hele 10 måneder. Les mer i tidligere blogginnlegg:
Spesialundervisningsspesial – Kristin Rajala
En saksgang – kamper som dette! Slik kan vi ikke ha det! – Kristin Rajala
Selv om vi fikk hjelp fra BUP og statsforvalteren, så føles dette likevel som en ensom kamp. All skrivingen, alle telefonsamtalene og alle møtene måtte jeg ta alene. Helt alene mot resten. Sånn føltes møtene på skolen. Der satt jeg alene mot PPT og skolen som hadde dannet en felles front. Av og til var det fem mot en! Fem fagfolk mot en mor!
Det var grusomme møter. En skulle tro at nettopp disse fagfolkene skulle ha alle forutsetninger for å forstå at dette ikke var rett. Mange fagfolk mot en mor. De har alle pedagogisk utdanning, og burde faktisk klart å tenke at slik kan ikke slike møter være. Det gjorde de ikke. Så der satt jeg da, alene mot verden. Sånn føltes det faktisk.
Jeg kjenner at jeg puster raskere og får vondt inni meg når jeg tenker på disse møtene…. Heldigvis kjente jeg til lovverket, er pedagog med mange års erfaring selv, og ikke minst – Det er jeg som kjenner min sønn best! Ingen andre! Tenker med gru på hvordan slike møter må være for dem som ikke kjenner lovverket, som ikke er pedagoger…. De blir overkjørt med bulldoser.
Det er selvsagt lov å ta med noen på slike møter, men hvem skal man ta med? En venninne? Naboen? En tante? Jeg dro alene, fordi jeg ikke ville blande noen andre inn i dette som føltes som en krig. Likevel: De som satt ved den andre siden av bordet burde tenkt at her er makten faktisk skjevt fordelt! De gjorde de ikke! Jeg alene mot dem! De som visste alt bedre enn meg selv, som kjenner min sønn best.
Vår kamp tok 10 måneder. Etter jul vet jeg at det bare er å brette opp armene og starte på nytt….
Denne kampen har fått meg til å tenke på flere ting. Det bør faktisk være et lovverk som sier hvor lang tid slike kamper kan ta. Det bør også stå noe om at kommunen må høre på spesialisthelsetjenesten når de skriver sakkyndige vurderinger og fatter vedtak. Jeg valgte derfor å levere et privat høringssvar til ny opplæringsloven som sier noe om dette. Jeg fremmet også dette forslaget i fylkestinget til Troms og Finnmark, så dette står i høringssvaret fra fylkeskommunen også. Du kan lese mitt høringssvar ved å trykke på linken under, og gå til høringssvar. Du vil da finne mitt navn på listen. Det kan ikke være slik at den eneste forvaltningsloven gjelder for er foresatte, som faktisk er den svake part i slike saker! Alle andre skal nesten få bruke så mye tid de vil.
Høyring Forslag til ny opplæringslov og endringar i friskolelova – regjeringen.no
Det som også slo meg når jeg satt alene på alle disse møtene, og var alene mot verden, var at det burde vært noen profesjonelle som kunne hjelpe. Alle fylker burde hatt et kompetansesenter som kunne hjulpet til i slike saker. Hjulpet til med alt som skal skrives. Hjulpet til med alle telefoner som må tas. Hjulpet til på møter der foresatte er alene mot verden. Hjulpet til med å forklare lovverk og fortelle om muligheter og rettigheter. Jeg er sikker på at et slikt senter ville hatt nok å gjøre.
SU-HJELP-LAVVOEN er nettopp et slikt kompetansesenter. Her får slitne foresatte hjelp til å få det deres barn har krav på. Det deres barn trenger for å kunne klare skolegangen på lik linje med elever uten ekstra utfordringer.
Denne SU-HJELP-LAVVOEN er godt bemannet.
Her jobber spesialpedagogen Petra Pepperkake (med tre oransje non-stoper), pedagogen Petrus Pepperkake (med brun non-stop), barnevernsterapeut Risten Pepperkake (med kofte og rød non-stop) og psykologen Peder Pepperkake (med kofte og rød non-stop). De to sistnevnte har hovedansvaret for å ivareta det samiske pepperkakeperspektivet.
Akkurat nå er fortvilet mor Petronella Pepperkake (med tre gule non-stoper) der for å få hjelp til sine to barn. Fortvilet far Per Pepperkake (med en sort non-stop) er også der for å få hjelp til sine barn. Som dere ser så smiler alle barna, da de nok merker at sine fortvilte foreldre er lettet over at de faktisk får hjelp, og ikke bare møter noen som mener at de vet bedre enn dem. Barna er også glade fordi noen hører på dem også, og ikke bare vrir på det de sier. Barna har nettopp lært at FNs barnekonvensjon sier at de har rett til å bli hørt!
Et slikt kompetansesenter må selvsagt også ha en vaktbikkje eller to. En av vaktbikkjene heter forresten Bolfy. En vaktrein er også på plass.
Lavvoen kan pakkes sammen, og vaktbikkjene og vaktreinen trekker den dit det er barn som trenger hjelp….
Jeg gjentar: Dette er blodig alvor! Pepperkake er kanskje ikke rett byggemateriale, men et slikt kompetansesenter trengs! Dessverre – må jeg legge til til slutt!
Ønsker alle en god jul! Vær snill med hverandre <3 Det er tross alt det viktigste!
Spis gjerne en pepperkake eller to også <3