spesialundervisning – Kristin Rajala

Da er det endelig på tide å avsløre årets tema for pepperkakelavvoen.

Taadaaa….. Verdens første SU-HJELP-LAVVO ser dagens lys.

SU er den forkortelsen lærere og andre fagfolk bruker om spesialundervisning.

Årets lavvotema er med andre ord blodig alvor!!!

Flere har kanskje fått meg seg at dette året har vært preget av kamp for oss, en hard kamp, som tok hele 10 måneder. Les mer i tidligere blogginnlegg:

Spesialundervisningsspesial – Kristin Rajala

En saksgang – kamper som dette! Slik kan vi ikke ha det! – Kristin Rajala

Selv om vi fikk hjelp fra BUP og statsforvalteren, så føles dette likevel som en ensom kamp. All skrivingen, alle telefonsamtalene og alle møtene måtte jeg ta alene. Helt alene mot resten. Sånn føltes møtene på skolen. Der satt jeg alene mot PPT og skolen som hadde dannet en felles front. Av og til var det fem mot en! Fem fagfolk mot en mor!

Det var grusomme møter. En skulle tro at nettopp disse fagfolkene skulle ha alle forutsetninger for å forstå at dette ikke var rett. Mange fagfolk mot en mor. De har alle pedagogisk utdanning, og burde faktisk klart å tenke at slik kan ikke slike møter være. Det gjorde de ikke. Så der satt jeg da, alene mot verden. Sånn føltes det faktisk.

Jeg kjenner at jeg puster raskere og får vondt inni meg når jeg tenker på disse møtene…. Heldigvis kjente jeg til lovverket, er pedagog med mange års erfaring selv, og ikke minst – Det er jeg som kjenner min sønn best! Ingen andre! Tenker med gru på hvordan slike møter må være for dem som ikke kjenner lovverket, som ikke er pedagoger…. De blir overkjørt med bulldoser.

Det er selvsagt lov å ta med noen på slike møter, men hvem skal man ta med? En venninne? Naboen? En tante? Jeg dro alene, fordi jeg ikke ville blande noen andre inn i dette som føltes som en krig. Likevel: De som satt ved den andre siden av bordet burde tenkt at her er makten faktisk skjevt fordelt! De gjorde de ikke! Jeg alene mot dem! De som visste alt bedre enn meg selv, som kjenner min sønn best.

Vår kamp tok 10 måneder. Etter jul vet jeg at det bare er å brette opp armene og starte på nytt….

Denne kampen har fått meg til å tenke på flere ting. Det bør faktisk være et lovverk som sier hvor lang tid slike kamper kan ta. Det bør også stå noe om at kommunen må høre på spesialisthelsetjenesten når de skriver sakkyndige vurderinger og fatter vedtak. Jeg valgte derfor å levere et privat høringssvar til ny opplæringsloven som sier noe om dette. Jeg fremmet også dette forslaget i fylkestinget til Troms og Finnmark, så dette står i høringssvaret fra fylkeskommunen også. Du kan lese mitt høringssvar ved å trykke på linken under, og gå til høringssvar. Du vil da finne mitt navn på listen. Det kan ikke være slik at den eneste forvaltningsloven gjelder for er foresatte, som faktisk er den svake part i slike saker! Alle andre skal nesten få bruke så mye tid de vil.

Høyring Forslag til ny opplæringslov og endringar i friskolelova – regjeringen.no

Det som også slo meg når jeg satt alene på alle disse møtene, og var alene mot verden, var at det burde vært noen profesjonelle som kunne hjelpe. Alle fylker burde hatt et kompetansesenter som kunne hjulpet til i slike saker. Hjulpet til med alt som skal skrives. Hjulpet til med alle telefoner som må tas. Hjulpet til på møter der foresatte er alene mot verden. Hjulpet til med å forklare lovverk og fortelle om muligheter og rettigheter. Jeg er sikker på at et slikt senter ville hatt nok å gjøre.

SU-HJELP-LAVVOEN er nettopp et slikt kompetansesenter. Her får slitne foresatte hjelp til å få det deres barn har krav på. Det deres barn trenger for å kunne klare skolegangen på lik linje med elever uten ekstra utfordringer.

Denne SU-HJELP-LAVVOEN er godt bemannet.

Her jobber spesialpedagogen Petra Pepperkake (med tre oransje non-stoper), pedagogen Petrus Pepperkake (med brun non-stop), barnevernsterapeut Risten Pepperkake (med kofte og rød non-stop) og psykologen Peder Pepperkake (med kofte og rød non-stop). De to sistnevnte har hovedansvaret for å ivareta det samiske pepperkakeperspektivet.

Akkurat nå er fortvilet mor Petronella Pepperkake (med tre gule non-stoper) der for å få hjelp til sine to barn. Fortvilet far Per Pepperkake (med en sort non-stop) er også der for å få hjelp til sine barn. Som dere ser så smiler alle barna, da de nok merker at sine fortvilte foreldre er lettet over at de faktisk får hjelp, og ikke bare møter noen som mener at de vet bedre enn dem. Barna er også glade fordi noen hører på dem også, og ikke bare vrir på det de sier. Barna har nettopp lært at FNs barnekonvensjon sier at de har rett til å bli hørt!

Et slikt kompetansesenter må selvsagt også ha en vaktbikkje eller to. En av vaktbikkjene heter forresten Bolfy. En vaktrein er også på plass.

Lavvoen kan pakkes sammen, og vaktbikkjene og vaktreinen trekker den dit det er barn som trenger hjelp….

Jeg gjentar: Dette er blodig alvor! Pepperkake er kanskje ikke rett byggemateriale, men et slikt kompetansesenter trengs! Dessverre – må jeg legge til til slutt!

Ønsker alle en god jul! Vær snill med hverandre <3 Det er tross alt det viktigste!

Spis gjerne en pepperkake eller to også <3

I kveld må jeg bare skrive, fordi jeg sliter med å puste, jeg sliter med å la være å skrike av full hals, jeg sliter med å sove og jeg har et sinne som nesten ikke er til å bære.

Etter at min fine Heikegutt og jeg sto fram i Finnmarken, med deler av vår historie har jeg fått masse telefoner, mange SMS, mange meldinger på Messenger og Snap fra mennesker med grusomme historier om kamp mot et system som bare ikke fungerer. Folk kommer bort til meg på gata med sine historier og heiarop. Å herlighet hvor mange heiarop jeg har fått <3 Det er godt, men samtidig veldig vondt! Altfor mange deler vår historie!

Tana, Politikk og samfunn | Tourette-rammede Heike (13) nektes å beholde assistenten som betyr alt for ham: – Det er ikke bare for meg hun er viktig (ifinnmark.no)

Jeg skal skrive mer om vår sak senere, det kommer også mer i media, men jeg vil begynne med å dele noen generelle råd.

For alle oss med barn med spesielle behov er det viktig å kjenne til opplæringslovens § 5 om spesialundervisning. Selv om man ikke forstår alt, så er det viktig å lese gjennom denne.

Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) – Lovdata

Legg spesielt merke til § 5-4 siste ledd der det står følgende: «Tilbod om spesialundervisning skal så langt råd er, formast ut i samarbeid med eleven og foreldra til eleven, og det skal leggjast stor vekt på deira syn.» Svært, svært mange rektorer og PPT kontorer bryter dette punktet i loven! Svært mange!!

I tillegg er det viktig å melde inn når ditt barn ikke har det trygt og godt på skolen. Dette er selvsagt viktig for alle barn, men spesielt for de som trenger spesialundervisning. Fungerer ikke spesialundervisningen. Ikke nøl med å melde inn en 9a sak. Jeg skriver bare dette på mail til rektor med kopi til postmottak hos statsforvalteren. Noen kommuner og fylker har også en egen knapp på hjemmesiden du kan trykke på for å melde inn en slik sak. Du trenger ikke skrive mye, du kan også forklare ting muntlig til statsforvalteren. Skriv hvorfor ditt barn ikke har det trygt og godt på skolen. Kanskje vil ikke barnet på skolen? Da skriver du det!

Alle elever som skal ha spesialundervisning må ha en sakkyndig vurdering fra PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) fra kommunen eller fylket. PPT skal være et uavhengig organ….. Her sviktes det veldig ofte! PPTs rolle og tilknytning til kommune og fylke må derfor gjennomgås nøye! Bør de kanskje være underlagt statsforvalteren og hen stat selv? Det er viktig at du tidlig begynner å mase på kontaktlærer og rektor om at de må henvise ditt barn til PPT, enten med engang man opplever at noe ikke stemmer og barnet ikke får utbytte av undervisningen, eller at barn med kjente diagnoser henvises for å få laget ny sakkyndig vurdering for neste skoleår. Dette bør skolene sende til PPT senest i februar, helst i januar, skal du klare å få alt ferdig til nytt skoleår i august! Her svikter rektorene big time!

Det kan her være lurt å få en legeerklæring fra spesialisthelsetjenesten, ofte BUP, om hvilken diagnose ditt barn har. De kan også komme i klassen og observere og komme med en anbefaling på hva ditt barn trenger. Dette er veldig lurt å be om, da BUP og spesialisthelsetjenesten er mer uavhengig av budsjettene i kommune og fylke…..

Etter at PPT har skrevet sakkyndig vurdering, så skal rektor på skolen fatte et enkeltvedtak. Dette enkeltvedtaket skal si hvilken ekstra hjelp, dvs. spesialundervisning ditt barn skal ha. Dette skal være skrevet på en slik måte at det ikke skal være mulig å mistolke hvilken hjelp ditt barn skal ha. Ofte er dette dessverre noe uklart mambo bambo…. Da skal du be rektor skrive dette klarere og enklere!

Et enkeltvedtak kan klages på innen tre uker – da sender du klage til rektor med kopi til postmottak hos statsforvalteren. Hører ikke rektor på deg, så går klagen til statsforvalteren. Men, og dette er et viktig men – en kan hele skoleåret klage på gjennomføringen av enkeltvedtaket! Kanskje fungerer ikke ting slik som det var tenkt. Kanskje får ikke ditt barn det som er lovet pga. sykdom blant personell på skolen. Kanskje har ikke skolen den rette kompetansen. Ikke nøl – ta kontakt med statsforvalteren å be om hjelp!

Til slutt noen generelle råd:

Ikke bare ring til rektor og klag din nød. Pass på å få det skriftlig. Skriv en e-post til rektor, sett alltid postmottak i din kommune, eller fylke som kopimottaker, og be dem arkivere dette i mappa til ditt barn. Gjelder dette et enkeltvedtak eller en 9a sak, så avtale med statsforvalteren om du skal sette dem også på kopi for arkivering.

Dette med kopi til postmottak i din kommune, fylke eller statsforvalteren er veldig viktig! I slike saker kan man ikke stole på noen andre enn seg selv – dessverre! I tillegg har mange rektorer en svært travel hverdag, og kan rett og slett også glemme å få arkivert e-poster. Dette siste rådet bør du spre til så mange som mulig!!! Dette er viktig og det fungerer 😉

Er du i tvil om hva du skal gjøre, lurer du på hvordan ting henger sammen og forstår du ikke fagspråket til PPT eller rektor – ring statsforvalteren sporenstreks for å be om råd eller hjelp. Du ringer bare sentralbordet til statsforvalteren og ber om å få snakke med noen som jobber på oppvekst!

Til slutt vil jeg be alle rektorer, alle PPT ledere og ansatte om å se seg selv i speilet og stille seg selv følgende spørsmål: Jobber jeg for barnet beste? Eller gjør jeg det som er enklest for meg selv? Lar jeg meg påvirke av at jeg ikke liker noen barn og/eller foresatte? Ville du gjort det du gjør nå med ditt eget barn eller barnebarn? Lar jeg meg påvirke av rådmannen/kommunedirektørens mas om at budsjettet er trangt? Hvis det siste er tilfelle, så bør vi som er politikere få streng beskjed om at dette rammer de svakeste av våre barn. I tillegg bør det ikke være slik at det er kommune- eller fylkeskommuneøkonomi som avgjør hvilken hjelp som kan tilbys et barn som virkelig trenger det. Staten Norge kan tjene mye på å hjelpe barn tidlig, og ikke måtte bruke mange midler på dem gjennom NAV når de blir voksne. Det må derfor komme på plass bedre kompensasjonsordninger fra staten til kommuner og fylker for ressurskrevende barn i barnehager og skoler på alle nivå! Det må vi i Norge ta oss råd til – vi har rett og slett ikke råd til å la være!

Hilsen en mamma og en politiker, som ikke lenger kommer til å være redd for å blande egne personlige erfaringer med politikk. Jeg er først og fremst en mamma – en mamma som er skremt og sint!